Er det bare meg eller?

Vi har en del dyr i huset her; to katter, en hund og to fugler. De siste Ã¥rene har jeg begynt Ã¥ snakke til dem, da mener jeg ikke “sitt”, “nei” og “ut”.

Det blir liksom smÃ¥ samtaler, Mita ( hunden ) kan jeg diskutere hva vi skal ha til middag. Vi er alltid enig sÃ¥ det er en ganske fin samtale. Hun kan si at “nei det hadde vi pÃ¥ fredag, litt tidlig Ã¥ ha det samme igjen”. SÃ¥ kommer hun med et forslag ( som oftest noe slik at det bli rester til henne ). SÃ¥ diskuterer vi det en stund.

Sirius og Sara ( kattene ) er ganske flink til å svare på hvem det er som har rottet leker på gulvet, men de kan også hjelpe med å huske hva som skal skje i morgen.

Mita er også grei å snakke med hvis kattene har funnet på noe ugang, vært på bordet eller klort en plass de ikke skal. Hun er alltid enig om at dette er ikke bra, de burde ikke få middags rester i dag. Eller kast dem ut, som hun ofte sier.

Er det bare jeg som gjør slikt?